Nå venter resten av livet …
I 18 uker har jeg skrevet ned alle mine tanker og følelser – fra jeg fikk vite at hofteprotese var eneste løsningen – til jeg nå har fått mitt nye påbygg på plass og stingene er fjernet. Nå blir det en tålmodig transportetappe – før jeg utpå vårparten skal feie min treningsmentor Kine Gulliksen av banen i en forhåndsannonsert tenniskamp. Den kampen skal jo sette punktum for hele prosessen fra dommen falt til jeg er den samme gamle igjen. Forhåpentligvis. Når siste sett er spilt – så skal jeg lage en avsluttende epilog. For uansett diagnose eller hvilken som helst operasjon du måtte ha – så er prinsippet det samme. En slik forandring er en mental eksamen. For alle. Uansett hva som akkurat er din utfordring her i livet…
Jeg har oppdaget noe helt avgjørende fra jeg gikk som en gakk-gakk til jeg nå – med nye deler – sklir rundt som en gaselle. Vel vel.. Jeg går i hvert fall slik at du må rive av meg buksene – hvis du skal oppdage at det ikke er originalen som beveger seg rundt. Min dyktige kirurg – Borge – var ikke så magisk at han klarte å unngå en liten glidelås oppe på høyre hoftekam. Den blir der. Til evig tid. MEN tilbake til min oppdagelse – for selv om det er en stor forandring for meg – så er jo strengt tatt en hofteproteseoperasjon ikke livstruende. Likevel et signal på at tiden går – og at den opererte må ta hensyn til alder og aktivitet resten av den tiden som jeg skal tilbringe her nede. Det setter jo i gang tankene…
Oppdagelsen – ok – det har virkelig vært overveldende og overraskende. En rekke nye bekjentskaper – og selvsagt noen gamle travere – har kontinuerlig gjennom hele perioden strødd om seg med selvopplevde erfaringer, gitt råd og tips, fungert som heiagjeng og bombardert meg med lykkeønskninger.
Jeg mener det seriøst – det har vært til stor hjelp og ideen med å skrive en Dagbok – ja det har i etterkant vist seg å ha vært ren terapi for meg. Jeg har skjult min bekymring gjennom skrivingen – servert litt humor og alvor om hverandre – MEN min store oppdagelse – og det som loset meg gjennom alt – var RESPONSEN fra dere som leste hva jeg hadde på hjertet.
Nå er det drøye tre uker siden kirurg Borge brukte all sin kunnskap og erfaring på å sette meg i stand til å ta noen nye sesonger på sykkelsetet og i marka. Og jeg håper jo inderlig at ikke han får se meg i grønt en gang til. For jeg har vært ulydig. Formaningene om tålmodighet og krykker en lang periode – liten belastning på skuddbeinet – varsom i trapper – og nøktern og fornuftig på gymmen – har gått så som så. Idioten og guttungen i meg plasserte tidlig krykkene i kottet – det ble trapper opp – og det ble trapper ned. I en viss fart. Hittil har jeg ikke merket smerter – men bruksanvisningen har jeg ikke vært trofast mot. Jeg er redd for at iveren etter å bli normal har tatt overhånd. Vi får se…
Nå skal jeg levere tilbake toalettforhøyeren på Hjelpemiddelsentralen – og slette alle spor. Jeg har begynt å myse på ledige spinngtimer og har så smått beveget meg opp på tredemølla igjen. Jeg har helt ignorert skrekkhistoriene – som noen av mine venner har gjengitt – etter ny operasjon etter for tidlig restart. Dette kan vise seg å være direkte uklokt. MEN i dag så er jeg på vei tilbake til en normal tilværelse igjen.
Og jeg har ikke bare fått ny hofte – jeg har fått ny tillit og beundring for en rekke fagfolk – og ikke minst – alle de snille og rause menneskene rundt meg. Det var en wake-up-call for meg på alle måter. Fra doktor Borge til sykepleierne med Linda og Jenny i spissen. Fysioterapeut Elin og damene som tok meg imot etter at komaen forsvant – og jeg var lam og rørete nede på oppvåkingen. Hele «innmaten» på Larvik Sykehus. Et eventyr. Og avslutningsvis til dere – som har oppmuntret meg og redusert min evige bekymring – med glovarm støtte etter hver bolk jeg har rabla ned. Takk…
Tom Dahl Frøshaug
Håper du er like flink til å trene deg opp igjen Tom som du er til å fortelle . Jeg er jo heldig som ikke har noe erfaring som pasient da.
Kjekt å lese at deg gikk greit og gleder meg til å følge med på opptreninga.
Lykke til.
Dette var nyttig lesing Tom. Svigerfar på 87 ble kjørt inn med ambulanse på fredag for ny hofte da den han fikk for 6 måneder siden låste seg helt.Han er helt vaskefille og klarer ikke å stå, så på mandag skal det visst skje. Han er tidligere fallskjermsoldat og major, så dette kan ramme de beste.
Høres bra ut Tom!
Nå begynner den vanskeligste øvelsen;
tålmodighet! Du vil få den følelsen 2 skritt frem og ett tilbake den første tiden, sånn er det bare. I løpet av 3 uker er du nesten back in business!
Lykke til og god bedring!
Skal du komme deg til La Manga igjen, så er det bare trening som må til. Ting tar tid. Lykke til Tom.
Vi reiser ned 16. feb.
Hei Tom.
Jeg humrer og ler av det du skriver..humøret og blyanten (PC-en)er i orden leser jeg….bra at prekestolen er kasta og at du er på beina igjen…personalet er vel også fornøyd med at du drar he he…
Ønsker deg masse lykke til og god bedring…så får du gi meg en call når du kommer til Oslo..