fbpx
Trening er viktig

Når du må skifte hofte, Del 8 – Når alt ser mørkt ut …

Jeg heter Tom Dahl Frøshaug

– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.

Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle  nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.

og selv dassen er tett…

Nå begynner det å nærme seg – og plutselig går hverdagen av hengslene. Rutiner og struktur er mine beste venner i forberedelsene til en operasjon – og ikke minst – en ny kroppsdel. Faste tidspunkt på treningssenteret – avtaler med kompiser – måltider og planlegging. Det skal så lite til for å velte mitt lass – og hvis så skjer – så tar det alltid tid for å komme seg opp på skinnegangen igjen. Det er nesten som å begynne på nytt igjen. Jeg er sårbar – og går ting ikke etter planen – så må jeg mobilisere all min mentale styrke for å fungere igjen.

Sist mandag sporet toget av. Jeg merket at noe var galt da jeg skulle møte en ny uke med trening. Jeg måtte skli ut av senga med store smerter i hofteleddet. Akkurat som noe hadde hoppet ut av sin posisjon. Vondt var det også. Så det holdt. Jeg tekstet Ramon som ventet på gymmen – og meldte forfall. Og ordtaket om at en ulykke sjelden kommer alene – det kan jeg skrive under på. Det viste seg at da «den fulle pingvinen» hadde vinglet seg ut fra soverommet til toalettet – så responderte ikke spyleren overhode. Det var ikke bare hofteleddet som var ute av funksjon – dassen hadde også en dårlig dag. Den var rett og slett tett..

Det å påstå at jeg er en praktisk anlagt herre – er en voldsom overdrivelse. I slike situasjoner – også i langt enklere settinger – så virker jeg hjelpeløs og tar på meg et fårete uttrykk. I tre dager har jeg nå fulgt «kjerringråd», brukt kosten med makt, gjort innkjøp av utallige vidundermidler på supermarkedet, dratt ned, tømt, dratt ned, tømt, hundrevis av ganger og ingen ting har funket. Så skjønte heldigvis en kompis fra Bergen – en praktisk anlagt mann – alvoret og tro til med hageslangen, kraft og grunnfag i fysikk. Til slutt så måtte toalettet krype til korset – og jeg var på vei inn i hverdagen igjen. I denne perioden så var fysikken, tilstedeværelsen, motivasjonen og beina helt ute av kurs – og Ramon hadde kjørt sine morgenøkter uten sin teoretiske venn fra Norge.

Konklusjonen er malmklar – alt må stemme rundt min daglige tilværelse – for at jeg skal være lojal mot treningsplanen, holde måltidene og vekta, slik at jeg kan være best mulig rustet til hofteproteseoperasjonen den 20. Desember. Går det bare litt skeis – så er jeg ute og sykler. Mitt poeng er malmklart – den mentale biten er minst like viktig som den fysiske delen. I praksis så burde ikke en tett dass og en ekstra smerte i hofteleddet satt meg helt ut av spill. Borte fra trening i tre fulle dager, litt ekstra nøtter og en sjokoladeis hver gang jeg var på butikken for å handle «Plumbo». Det vitner ikke akkurat om mental styrke. Den må selvsagt også trenes opp – og heretter så skal jeg mobilisere all min styrke og disiplin for å gjennomføre min daglige trening. Uansett om dassen er tett – eller fungerer som normalt. Det er skremmende å registrere at jeg er følsom som et persilleblad og at det skal ingen ting til for at jeg skal «skulke» treningen. Her er det forbedringspotensial i bøtter og spann…

Jeg har spesielt en legevenn som er opptatt av sammenhengen mellom fysisk trening som hjelp og medisin for mentale utfordringer. Han er levende opptatt av dette – og har sett eksempler på at sammenhengen med en bedre og bedre fysisk form – jo lettere hanskes vi med våre demoner.

Trening er viktig
Hvor er Ramon?

Og hans observasjoner er selvsagt hentet fra det virkelige livet. Og jeg har opplevd dette selv – sett utviklingen hos usikre brukere på klinikken – som syntes dette var et forferdelig sted å være – i starten. Depresjoner hadde holdt dem hjemme sammen med fjernkontrollen og kanarifuglen – nå økte de O2-opptaket. Og selvsikkerheten.

Og gevinsten med å komme seg under kyndig treningsveiledning – og ut av ensomheten – er ikke nødvendigvis bedre pust, lettere kropp og en gradvis synkende biologisk alder – men den sosiale gevinsten er selve belønningen. På noen måneder har personer som har hatt trøbbel med å hente posten – og ikke minst – gå i butikken på egen hånd – nå blitt kaffekosens midtpunkt etter treningsøktene på klinikken. Fra mørk og isolert TV-titter – til treningsgruppens komiker. Det er en lang vei – men jo mer vi trener og kommer i bedre form – jo lettere går det å omgås våre medmennesker. Trening som medisin er en ting. Trening som styrker selvtilliten er noe annet. Begge deler funker…

Nå er jeg inne på sporet igjen – jeg står på farten til treningssenteret. Poenget mitt er at det er verdens letteste sak å finne unnskyldninger for ikke å gå på trening – liten tue osv. Jeg har bestemt meg for at nå skal trening prioriteres foran alt annet i framtiden. En tett dass skal ikke noen gang sette meg ut av spill. En ting er jo sikkert – og det er at motgangen kommer – i liten eller stor pakning. Og det er jo bare å innrømme at den mentale biten er min akilleshæl – nå skal det jobbes med begge deler. En daglig treningsøkt skal legges inn – om dassen funker eller ikke…

Tom Dahl Frøshaug

Pust på benken
Tom er "benka"

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.