fbpx

Når du må skifte hofte, Del 15 – Ny kirurg og ny hofte på plass …

Jeg heter Tom Dahl Frøshaug

– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.

Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle  nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.

Tre helt nye deler har tatt bolig i min kropp…

Jeg kommer aldri for sent til avtaler. Er de ekstra viktige er jeg på plass før vaktmesteren har startet arbeidsdagen. Er det et livsviktig oppdrag jeg skal på får jeg overtenning. Sist tirsdag var en slik dag. Hofteleddsproteseoperasjon var på programmet med oppmøte klokken 06.45 – jeg satt nydusjet med pysjamasbukse i ryggsekken, sko med sklisikre såler og med krykker med brodder pakket i plast. Klokka var 6.09 – og ikke en kjeft var kommet og døra var låst. Snakker vi litt nerver her…

Omsider kom sykepleier Kristina med a – og hadde med seg nøkler. Jeg fikk tildelt seng på et firemannsrom reservert for eldre herrer. Der fikk jeg på meg en sykehuskjortel – lignet plutselig på en fransiskanermunk – med tilhørende trang, frekk nettingunderbukse. Etter blodprøver, blodtrykksmåling og en sjekk fra Kristina med a om at pulsen slo fornuftig – så kom min nye operasjonslege dundrende inn. Doktor Borge var en hyggelig og effektiv type – lagde en liten tusjtegning på den høyre hoften min. – Bare en liten påminnelse på at jeg opererer riktig hofte – det skjer jo ofte forvekslinger. Borge var i det muntre hjørnet. Jeg kan erindre at jeg ikke lo veldig. Hadde vel ærlig talt litt uro…

Men det viste seg at Borge var en langt bedre kirurg enn komiker. Stø på labben, klink edru og fagmann til fingerspissene. Begge var vi ikledde grønne «badehatter», han i lagerfrakk, jeg i kjortel – begge motiverte og konsentrerte. Det var hele tiden planen at jeg skulle få spinalbedøvelse – og at jeg skulle få noe beroligende som tilbehør – men hele tiden skulle jeg følge med på Borges oppvisning med skalpell, tang og kniv i våken tilstand. Så sa det pang. Anestesilegen hadde blandet en cocktail på linje med den Diego Armando Maradona fikk under fotball-VM i USA i 1994. Verdens beste spiller ble sendt hjem i skam. Jeg ble sendt inn i det totale mørket…

Da er treninga i gang Tom ...

Mixen fra den offensive anestesilegen hadde slått meg KO – tok liggende telling – men kom ikke opp på åtte. Våknet først på overvåkingsavdelingen klokken 10.45 – sykepleier Vibeke tittet forundret ned på meg og ønsket meg velkommen til 24 timer med overvåking, smertestillende og forhåpentligvis lette blødninger fra operasjonssåret. Det tok noen minutter før jeg hadde fått en viss oversikt. Under min komaperiode hadde noen påmontert et kateter inn på urinrøret – vanligvis merker man slikt. Borge og hans hjelpere hadde skåret meg opp – brukt sag, meisel og hammer og fjernet vrakgodset – satt inn tre flunkende, nye reservedeler – og sydd igjen. Seansen hadde foregått fra klokken åtte – og den hadde gått uten meg. Hovedpersonen likte cocktailen til anestesilegen så godt – at han meldte forfall til operasjonen. Først kvart på elleve fortalte Vibeke at den hadde gått utmerket. Mulig det…

Så ble det en lang natts ferd mot dag på overvåkingsavdelingen – lyspunktene var vaktskiftene – Engleskolen til prinsesse Martha Louise må nylig hatt eksamen – og alle har fått jobb på Larvik Sykehus – makan til praktfull gjeng. MEN mine medopererte denne kvelden hadde nok spesielle behov – snorking, blødninger, temperatursvingninger og puter som klødde i eninga – hele natten igjennom. Det ble 45 minutter urolig søvn fram til oppvekking halv sju – selv om mitt nye «delelager» var proppet med søvnmedisiner, smertestillende og antibiotika. Denne operasjonen som jeg rett og slett hadde gruet meg litt til i flere måneder – så ærlig må jeg være – den gikk i realiteten uten meg. Takket være en friskus av en anestesilege. Jeg hører av meg…

Tom Dahl Frøshaug

Tom Dahl Frøshaug
Tom Dahl Frøshaug
Artikler: 6

3 kommentarer

  1. Håper du er like flink til å trene deg opp igjen Tom som du er til å fortelle . Jeg er jo heldig som ikke har noe erfaring som pasient da.

  2. Dette var nyttig lesing Tom. Svigerfar på 87 ble kjørt inn med ambulanse på fredag for ny hofte da den han fikk for 6 måneder siden låste seg helt.Han er helt vaskefille og klarer ikke å stå, så på mandag skal det visst skje. Han er tidligere fallskjermsoldat og major, så dette kan ramme de beste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *