fbpx

Når du må skifte hofte, Del 16 – Refleksjoner og tanker fra rom 404 …

Jeg heter Tom Dahl Frøshaug

– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.

Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle  nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.

Nå begynner omstarten og livet med titan…

Jenny var et eventyr av en sykepleier. Hun passet på meg under oppholdet mitt i sykehussengen på rom 404 ved Larvik Sykehus. MEN da fredagen kom så stengte «butikken». Alle de nyopererte ble enten fraktet bort i ambulanse – eller for de friskeste – med drosje eller privatsjåfør. Jenny var klar da hun navigerte min frue opp på sykehusets varerampe. – Det er dårlig føre – og er du like klønete på krykker som med alt annet – så bør vi gjøre det på denne måten. Hun sa alt med et herlig glimt i øyet (men her tror jeg hun mente hvert ord).

Vi må skli han inn i bilen. Jenny ga sine siste instruksjoner til sjåfør og pasient. Og sånn ble det. Jeg kvittet meg med prekestolen – som var god å henge på – og halvveis lå i passasjersetet på vei hjem. Følelsen var litt mer gods enn menneske…

Du får god tid til å tenke på sykehus. Det mest brutale minnet etter operasjonen var lammelsen i beina. Hjernen ville bytte stilling – begge beina var totalt uinteressert og tunge som bly. Ikke til å rikke. Min respekt for Birgit Skarstein steg minutt for minutt. Hennes utrolige gnist og entusiasme til tross for sin ulykke som gjorde henne til en sittende utøver til evig tid – ja den er bare imponerende. Og kanskje aller verst er det når du har vært funksjonsfrisk – også plutselig endrer livet seg. Jeg vet ikke. Etter oppholdet her så har Birgit rykket opp som en av mine desiderte favoritter. Alle kategorier….

Da er favorittbuksa på plass ...

Mine iskalde bein tok til fornuften etter hvert – og inngikk et samarbeid igjen med kroppsdelen aller øverst – men du verden for en rar følelse det var – at det ikke var kontakt. Heldigvis kom følelsen tilbake etter noen timer. Jeg opplevde gjennomopplivningsprosessen som et kalenderår….

Etter et døgn på oppvåking – så ble jeg trillet opp på sengeposten. Rom 404. Først alene på firemannsrom – så kom Gulliksen, deretter Erichsen også ble engelske Jeff fra Huddersfield en del av «gubbeveldet» der oppe i fjerde etasje på Larvik Sykehus. Hele gjengen kunne stått på ærestribunen under den sedvanlige militærparaden på Den Røde Plass. Uten å vekke oppsikt.

Underlig nok trakk jeg ned snittalderen med klar margin – og de nyopererte seniorene var både positive og trivelige å snakke med. Likevel var det god anledning til å være alene med tankene sine. Og framtiden. Uten å bli altfor melankolsk – så kommer de litt dystre bildene inn over deg når mine «partifeller Bresjnev, Kosygin og Tsjernenko» hadde begynt på sin støyende vandring mot en ny dag. Det var mye nattlyder på rom 404.

Og min herlige fysioterapeut Elin hadde oppsummert status – og gitt meg et realistisk og fornuftig bilde av mine aktiviteter framover. Ikke minst tidsmessig. Jeg sliter med å forstå at dåpsattesten min er gul, den gamle skuddfoten er av titan og at det ikke passer seg å kline en snøball i hatten på naboen lenger. Elin forsto at jeg var en utålmodig guttunge forkledd som pensjonist. – Selv om det er hyggelig her – så vil du vel ikke tilbake om tre uker. Dette var godt begrunnede faglige råd overlevert fra en ekspert til en utålmodig, eldre nisse.

Jeg har etter hvert kommet til sans og samling. Og i en av mine tidligere bolker så lovet jeg at hver eneste dag etter hoftebytte – skulle bli en dag med kvalitet, trening og med hode over snippen. Jeg er på det sporet igjen. Nå har jeg nettopp vært på min første trening etter at Borge briljerte i operasjonsstue 1 ved Larvik Sykehus tirsdag i forrige uke. Jeg er sjokkert og berørt av all den omsorgen og positive responsen mine «epistler» har gitt meg i retur. Nå føler jeg at Kine på treningsklinikken får gi meg et fornuftig treningsprogram, litt trøst og et tupp bak. Jeg hører av meg…

Tom Dahl Frøshaug

Standardbilde
Tom Dahl Frøshaug
Artikler: 6

6 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

  1. Håper du er like flink til å trene deg opp igjen Tom som du er til å fortelle . Jeg er jo heldig som ikke har noe erfaring som pasient da.

  2. Dette var nyttig lesing Tom. Svigerfar på 87 ble kjørt inn med ambulanse på fredag for ny hofte da den han fikk for 6 måneder siden låste seg helt.Han er helt vaskefille og klarer ikke å stå, så på mandag skal det visst skje. Han er tidligere fallskjermsoldat og major, så dette kan ramme de beste.

  3. Høres bra ut Tom!

    Nå begynner den vanskeligste øvelsen;
    tålmodighet! Du vil få den følelsen 2 skritt frem og ett tilbake den første tiden, sånn er det bare. I løpet av 3 uker er du nesten back in business!

    Lykke til og god bedring!

  4. Skal du komme deg til La Manga igjen, så er det bare trening som må til. Ting tar tid. Lykke til Tom.
    Vi reiser ned 16. feb.

  5. Hei Tom.
    Jeg humrer og ler av det du skriver..humøret og blyanten (PC-en)er i orden leser jeg….bra at prekestolen er kasta og at du er på beina igjen…personalet er vel også fornøyd med at du drar he he…
    Ønsker deg masse lykke til og god bedring…så får du gi meg en call når du kommer til Oslo..