Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
og litt frustrasjon over utsettelsen …
Ideen med hele mitt prosjekt før, under og etter hofteproteseoperasjoen er å beskrive egen opplevelse en slik forandring gjør med mitt liv. Følelser, tanker, smerte, begrensninger og endringer. I mitt tilfelle handler det om en defekt hofte – i andres hverdag – handler det om langt alvorligere og ofte livstruende sykdommer.
Da jeg fikk meldingen fra Larvik Sykehus på fredag om at min planlagte operasjon mandag den 20. Desember foreløpig er avlyst – så reagerte jeg med skuffelse og litt irritasjon. Avgjort ikke mot den sympatiske «budbringeren» i den andre enden av telefonen – jeg forstår at mitt stusselige hofteparti ikke utgjør forskjell på liv og død – men at alle avlysninger, utsettelser og omplasseringer i helse- og sykehussystemet berører personer som kan dø av ventetiden – og at dette er unødvendig. Det er ille…
Dette skal ikke være et sterkt, brennende innlegg om hat mot vaksinefornektere og de som går rundt og kan utgjøre en smittefare mot sårbare medmennesker. Jeg vil bare forstå. Og la det være sagt med en gang – jeg påberoper meg ikke den faglige tyngden som Nakstad, Stoltenberg, Guldvog, Vold og resten av «pandemikompaniet» har tilegnet seg gjennom et langt voksenliv i «virusets tjeneste». Deres samledene kunnskap er ment å gi gode råd til en nasjon i krise.
Vi har en tradisjon her i landet til å stole på fagekspertise. Synlige og tydelige ledere innenfor mange områder har gjennom historien loset folket gjennom ulike utfordringer. Det er derfor logisk for meg å lene meg på dyktige forskere, medisinere og epidemiologer som både har kompetanse og vil ditt beste – og utgjør en massiv majoritet av meningsbærere innen dette faget – også globalt – til å fatte tiltak og gi råd i denne vanskelige situasjonen. Jeg stoler også på tannlegen, fastlegen, bilmekanikeren og snekkeren som gjør meg tjenester i mitt liv. Er dette så underlig. Helsemyndighetenes absolutte elitesoldater må da kunne sine saker…
Også har jeg selvsagt forståelse fordi som ikke kan la seg vaksinere av medisinske årsaker – og samtidig som jeg er stor tilhenger av frihet og demokrati – så vet jeg at skal et velstandssamfunn fungere så må det finnes et kollektivt regelverk som vi må forholde oss til. Derfor er det fartsgrenser, påbud om bilbelte og promillegrense når du skal bak rattet på bil og båt. Sånn må det jo være.
Her gjelder det å ta vare på sin egen sikkerhet – men mest av alt – våre medmenneskers. Og det å være en potensiell smittebærer og en åpenbar fare for andre – og spesielt overfor sårbare og eldre – er veldig ugreit. Når det handler om vår tids store fiende – pandemien – så anbefaler det massive flertall av verdens medisinske elite – at alle de som har muligheter må vaksinere seg. Jeg har selvsagt registrert at en liten minoritet har en annen oppfatning. I andre land – som det er naturlig å sammenligne oss med – blir det slått hardt ned på de få som ikke lar helsepersonell stikke seg i armen. Jeg ser også at leger ved intensivavdelinger, kreftleger og kardiologer bruker sterkere ord i denne saken. De burde vel ha bedre forutsetninger til å uttale seg enn en autodidakt epidemiolog fra Tveita….
MEN sånn er det – og personlig så liker jeg rikets tilstand svært dårlig. Og når argumentet for utsettelse av operasjoner – langt mer livstruende enn min «lille» reparasjon – er blant annet fordi akutten er overfylt med uvaksinerte – så medfører dette en splittelse og en voldsom bølge av sinne mot de som går mot strømmen. Helsekonsekvensene for mange blir dramatiske – og samfunnsregnskapet på kort og lang sikt får seg en stjernesmell. I min vesle boble så tar jeg ny sats – legger mine «epistler» i midlertidig dvale – og brenner til igjen med nye sutringer, følelser og forhåpentligvis erfaringer og gode råd til kommende pasienter. Og det behøver selvsagt ikke å være hofteprotesekandidater – men alle som skal igjennom operasjoner av ulik karakter. Og livet etterpå…
Så helt til slutt et par innrømmelser – slik at det ikke blir misforståelser i «vaksinedebatten». Jeg kan like lite om pandemier, ulike mutanter og skumle virus – som jeg kan om tyrkisk dukketeater. Jeg har imidlertid lest en mengde rapporter, artikler, kommentarer og fulgt hundrevis av debatter og sett en drøss med TV-program om temaet. Som de fleste andre…
Og jeg velger å gi min stemme til folket i lange frakker – og til min egen dømmekraft. Jeg har fått beskjed om at det ikke var mulig å gjennomføre min operasjon fordi det nødvendige mannskapet var omdirigert. Og begrunnelsen er jo at hovedfokus nå ligger på intensivbehandling av Covid-19-pasienter – og med et stort antall uvaksinerte i sengene.
Jeg tar det til etterretning, legger ned krykkene i plasten igjen, tar opp «pysjen» fra sykehusbagen og tar den siste jula med original kropp. Og helt til slutt så har all responsen, gode råd, lykkeønskninger og glovarme tilbakemeldinger helt slått meg ut. MEN jeg kommer tilbake når Kristin på Ortopedisk seksjon, Preoperativ avdeling, Larvik sykehus kommer tilbake med ny dato for min hofteproteseoperasjon. Dermed er prognosen for et stygt trappefall med uvante krykker betydelig redusert natt til første juledag. Nå kan jeg ta en ekstra Løiten til ribba – og ikke smertestillende. Det er da noe…
Tom Dahl Frøshaug
Treningstips fra Evibase ekspertene
Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.
Ps! Smertebildet ditt styrer hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.
Du får bare bite tenna sammen og stå på videre, Tom. Husk at det alltid er noen som har det verre.
Fortsatt god jul, og alt det beste for det neste året.