Jeg heter Tom Dahl Frøshaug
– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.
Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.
Larvik Sykehus, 14. September:
Her er det ingen vei utenom. Den hyggelige, latviske legen nistirret på mine bilder – dreide sakte rundt på stolen og satte blikket i meg – nedslitt, brusk og ikke noe igjen her. Operasjon er eneste utvei – vi må legge en plan. Jeg så for meg sag, hammer og spiker en gang i nær framtid. Min høyre hofte hadde gradvis blitt dårligere – gangen mer og mer lik Donald – og smertene bare verre og verre.
Den første indikasjonen fikk jeg høsten 2019 da jeg spilte fotball med noen andre «gamlinger» oppe på Sandarbanen her i Sandefjord. Helt ærlig så burde jeg dominert der ute på kunstgresset – jeg hadde tross alt spilt på et høyere nivå engang for veldig, veldig lenge siden. Men nei da, jeg haltet rundt utpå der, ble løpt fra av smilende pensjonister og pasningene mine var slappe og løse. Og for ikke å snakke om skuddene – de trillet inn til en trivelig målvakt i grilldress. Han hadde god tid til å bøye seg ned og holde alle ballene fast. Dette var merkelig – og første signal på at noe var riv, ruskende galt.
Og verre skulle det bli. Da jeg kom hjem, ble jeg liggende i senga i flere dager. Stiv og kraftløs. Trappa ned til første etasje var som en halvmaraton, og nå spøkte det for mine daglige morgenturer rundt på Vesterøya – eller mine «gubbeøkter» på tredemølla. Selv om mobiliteten gradvis ble redusert – og smertene økte – så tenkte jeg ikke der og da på hofteprotese, operasjon og rehabilitering. Fra min fotballkarriere så var skader en del av gamet – de kom – og de gikk. Sånn ble det ikke denne gangen.
Likevel var hofteprotese ikke i mine tanker – det var forbeholdt gamle folk. OG det skulle gå lang tid fra et nådeløst fotballmareritt sammen med blide seniorer oppe på det flotte idrettsanlegget her i nærområdet – til jeg skjønte at dette måtte sjekkes nøye. To år betyr vel at det er en kombinasjon av dårlig innsikt i egen fysiologi – og en fortrengning av å innrømme fakta. For jeg fortsatte med styrketrening – og spinningtimene gikk jo på et vis. Det knaket litt i leddene før jeg fikk varmen, men etter noen tråkk så kom jeg meg igjennom sykkeløktene. Smertene og stivheten kom alltid i etterkant.
Min motstand mot alder og protese-tanker ble langvarig. Staheten – eller dumskapen om du vil – fortsatte. Mine tredemølle-økter og rolig jogging rundt her på Vesterøya ble gradvis avsluttet. Nå rykket jeg ned minst en divisjon. Jeg møtte noen hyggelige kompiser av meg oppe ved Bugårdsvannet til en ukentlig runde – godt voksne karer som spaserte rundt dammen – og tok opp samfunnsnyttige spørsmål. Med min fart og «ande-gange» så fikk jeg en naturlig plass midt i hovedfeltet. Det gikk sakte, men koselig var det. Alvoret slo likevel ned i meg ganske voldsomt – da en tidligere tannlege på nærmere 90 la inn et rykk. Han fikk fort 10 meter på meg – og da han økte avstanden og det ble ytterligere vann mellom båtene – så var det slutt. Nå forsto jeg alvoret, avtalte time hos fastlege, som igjen sendte meg på røntgen. Rykket til tannlegen ble avgjørende.
Og da min utmerkede fastlege fikk resultatet fra min første fotoseanse ved Tønsberg Sykehus, og sporenstreks sendte meg over gangen til en ekspert på knær og hofter, så var prosessen i gang. Han var oppriktig og ærlig, men dommen hans var brutal. – Her er det ingen ting igjen. Et alternativt treningsprogram vil nok ikke fungere i dette tilfelle. Hofteleddet er nok for ødelagt. Ortopeden var klar som glass. Dommen var allerede falt i «Tingretten». Jeg måtte på «verksted». Ja, til og med helt inn på delelageret..
Og dette bringer meg til Larvik Sykehus og en sensommerdag i 2021 – vår mann fra Riga – en rutinert ortoped og kirurg med lang fartstid setter øynene i meg og sier – «Du virker som en ok kar – jeg vil gjerne operere deg. Er det i orden for deg – så kan vi sikte oss inn på et «stevnemøte» om noen måneder. Han virket stø på labben, hadde både humor, humør og et lunt smil. Det høres ut som en god ide – vi har en avtale, kom det fra mannen med den særegne gangen.
Min skjebne ble der og da lagt i hendene på en med litt trang legefrakk fra Baltikum..
Tom Dahl Frøshaug.
Treningstips fra Evibase ekspertene
Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.
Ps! Smertebildet ditt styrer hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.
Lykke til Tom, dette kommer til å gå bra. Mange av mine håndball kompiser har byttet hofte og trener for fullt igjen.