fbpx

Når du må skifte hofte, Del 2 – Min lokale motivator …

Jeg heter Tom Dahl Frøshaug

– har en fortid som fotballspiller – og bor i Sandefjord. Jeg liker å trene – styrketrening, spinning, «gubbefotball», gå- og løpeturer i friluft og på tredemølle – og når jeg ikke studerer fødselsattesten altfor nøye – spiller jeg squash og tennis. Det har de siste årene forståelig nok bydd på problemer ettersom hoftesmertene har tiltatt. Jeg vil ta med leserne – og alle de som både har en diagnose – uansett hva det måtte dreie seg – og ikke minst – til alle de som gjerne vil unngå en diagnose – på hele prosessen. Fra jeg merket smertene, legebesøkene, tankene, forberedelsene og både smerte og glede før – under – og etter operasjonen. Alt har en fellesnevner – for trening i en eller annen form gjør godt for alle.

Jeg har gode erfaringer fra EviBase – en treningsklinikk i Helseparken her i Sandefjord – som har treningsopplegg som passer for alle  nivåer – og ikke minst har de fagfolk både inne på klinikken og legene i etasjen over. Selv om jeg i forberedelsesfasen har forflyttet meg til Spania – så vil jeg etter hvert trene på EviBase Treningsklinikk. Uansett vil jeg hele veien ha tett kontakt med ekspertisen på hjemmebane – og da spesielt DL på klinikken – Kine Gulliksen. Fra mandag den 4. Oktober starter reisen – og det vil komme en rapport hver mandag til langt utpå vårparten. Min ambisjon er å sette punktum for min Dagbok – når jeg er frisk nok til å jogge fra Helseparken og opp til tennishallen i Bugården. For deretter å slå Daglig leder Kine i en tenniskamp. Da skal jeg sette jeg punktum for min Dagbok.

«Buenos dias»

– han slår meg med noen sekunder hver morgen. Min lokale gym åpner 8.30 hver morgen – bortsett fra i helgene. Jeg dundrer inn på senteret på slaget halv ni – men min nye hipster-kompis og spesielle motivator er allerede på plass. Han er ingen racer i engelsk – og jeg snakker knapt nok restaurant-spansk – men vi forenes gjennom vår felles formiddagsøkt hver dag. Og han river meg i skulderen hvis jeg utfører øvelsene ukorrekt eller bruker for tunge vekter. Da rister han oppgitt på hodet – og ber meg følge med når han viser hvordan det skal gjøres. Og hver gang vi skilles – så ser han strengt på meg og sier – manana. Si – kommer det fra meg – og dermed er timeplanen for dagen etter spikret. Det er et privilegium å ha en lokal kompis – og motivator..

Selvsagt savner jeg Helseparken, EviBase, gymmen hjemme og fagfolkene der, men jeg klarer meg godt uten tungt regn og stiv kuling som blåser hatten av deg. For en periode vel og merke. Og uansett hvor jeg måtte befinne meg – så har jeg tatt rådet seriøst om jo bedre trent jeg er – jo kortere tid tar det å komme seg i normal aktivitet igjen etter hofteproteseoperasjonen. Og et treningstips slår alle andre – gjør en avtale med en venn – da møter du opp selv om dagsformen ikke er optimal. En treningsavtale er som en pakt å regne. Du lar ikke kamerat stå der alene, mens du ligger på sofaen hjemme. Derfor er Ramon blitt en viktig brikke for at jeg skal forberede meg maksimalt til operasjonen. Jeg ser elsparkesykkelen til Ramon stå parkert utenfor treningssenteret uansett. På fredag var jeg der 8.15 – satt i bilen og ventet på mannen med nøklene. MEN det satt en mann i trappa allerede – Ramon..

En treningspartner er gull verdt – spesielt når det lugger litt. De siste dagene har smertene i høyrehofta blitt verre – og gangen lukter det mer og mer julebord av. Jeg har nok presset på litt ekstra – og onsdagens økt på ergometersykkel – samt torsdagens halvtime på elipsemaskinen – irriterte nok min defekte høyrehofte ganske kraftig. Så på fredag blir det kun en styrkeøkt med Ramon – IT-ekspert og vegetarianer – og min lokale hipster-motivator. Du skulker ikke når han setter øynene i deg og sier – Manana, Tom. Mitt litt slitne, nøkterne, kommunale treningssenter her nede er blitt like viktig som Peterskirken er for romerne. Selv den halte er velkommen..

Tom_trener

Som dere skjønner – så tar jeg dette på alvor – trener daglig og følger den latviske legen fra Larvik Sykehus sine råd slavisk. MEN jeg lyver hvis noen tror at jeg ikke gruer meg – og frykten for at noen skal inn å montere reservedeler i meg – den kom umiddelbart etter at røntgenbildene ble framkalt. Og de negative tankene dukker opp med jevne mellomrom. Likevel ble min «angst» betydelig redusert da jeg så den enorme responsen min første bolk i denne Dagboka ga meg i retur. Og ikke visste jeg at majoriteten av mine gamle med -og motspillere, barndomskompiser, kolleger, nye og litt eldre venner – ja de gikk rundt i titan og porselen hele gjengen. Og hadde det utmerket. De varme tankene og at de innlemmet meg i en form for skjebnefellesskap – det gjorde meg rett og slett glad. Dere aner ikke hva alle de positive kommentarene som jeg fikk fra dere hadde for innvirkning. Det var overveldende..

Og da jeg skulle handle inn litt middag til helga her på mitt lokale supermarked – så fikk jeg flere grunner til å skamme meg i min selvmedlidenhet. En gammel kjenning smilte, hilste vennlig og pratet i vei på sin vanlige måte. MEN alt var ikke som det skulle. Gunnar fra Sarpsborg (08) hadde «oksygenkabler» tilkoblet rundt hode, og fortalte med selvironi at han var bare en av 47 i verden som hadde fått påvist denne sykdommen. Den var visstnok oppdaget for første gang i Barcelona for noen få år siden, angrep hjernen og det var snakk om måneder og ikke år. – Det blir spennende med Tyrkia-kampen, Tom – var det siste han sa til meg. Smilende som alltid..

Og da jeg skulle pakke varene inn i bilen, så kom det en annen nabo som jeg ikke hadde sett siden før pandemien. Han kom ikke i bil – han kom i rullestol. Han hadde fått hjerneslag midt under «pesten» – men nå hadde han endelig kommet seg ned hit til varmen og strålte av lykke. Vi er heldige vi som har vårt eget lille paradis – kom det fra min gode nabo før han dundret inn på super `n. Livsglad og takknemlig. Jeg satt meg litt senere på terrassen – flau og skamfull – over at jeg i min lille, selvsentrerte verden gruer meg som bare pokker til et inngrep som sannsynligvis sørger for at jeg kan forlate «andefamilien» igjen – og starte opp med både spinning, fotball og tennis.

Det blir nok vanskeligere for mine to gode naboer – og veivisere. De satt både meg og hofta mi i et litt annet perspektiv..

Tom Dahl Frøshaug.

Treningstips fra Evibase ekspertene

Rent faglig Tom: bli så sterk du klarer før operasjonen. Da blir rekonvalensen etter operasjonen både lettere og bedre. Og ved å bli så sterk som mulig så bør du ned i 4-6 repetisjoners benpress, hofteløft. Eksempler vist under.

Ps! Smertebildet ditt styrer  hvor tøff styrke du skal benytte. Kontakt oss så hjelper vi deg.

Benpress

Hofteløft

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *